Rettsområder:

Barnefordeling

Spørsmål om barnefordeling blir regulert av barneloven av 1981. Denne inneholder regler om foreldreansvar, fast bosted, samvær og mer. Lovens viktigeste prinsipp er knesatt i § 48 som fastslår at alle spørsmål om hvor barnet skal bo og hvordan samværsordning skal organiseres må avgjøres ut fra hva som er barnets beste.

Barnets beste

I lovverket framstår hensynet til barnets beste som en overordnet grunnverdi, og samsvarer slik med FN-konvensjonen om barnets rettigheter.

Av NOU 2008-9 "Med barnet i fokus" følger det:

"Etter gjeldende rett skal hensynet til barnets beste være det avgjørende kriterium både når foreldrene selv skal avgjøre spørsmål knyttet til barn etter samlivsbrudd, og når spørsmålet skal avgjøres av forvaltningen eller domstolene. Både internasjonale konvensjoner og norske lovregler inneholder bestemmelser om at hensynet til barnets beste skal gå foran konkurrerende interesser. På tilsvarende måte har EMD i sin praksis omkring foreldrenes rett til respekt for familielivet i EMK artikkel 8 i flere avgjørelser uttalt at barnets beste må være et sentralt hensyn."

Hva som er barnets beste er en kompleks vurdering der mange momenter spiller inn. I hver konkrete sak må hva som er barnets beste avgjøres ut fra faglig skjønn. De viktigste og mest sentrale momenter som domstolene legger vekt på, og som går igjen i flere avgjørelser, er blant annet risikoen ved miljøskifte (se Rt. 1993 side 998), ønsket om å gi barnet størst mulig samlet foreldrekontakt (se Rt. 2005 side 682), barnets egne uttalte ønsker (jf. barneloven § 31 og Rt. 2007 side 376) og ønsket om å unngå deling av en søskenflokk (se Rt. 1990 side 198).

Barnets selvbestemmelsesrett

I prosessen med å finne fram til en god løsning for barn og foreldre er det svært viktig at barna blir lyttet til. Etter barneloven § 31 skal barn bli hørt i avgjørelser som gjelder deres personlige forhold, blant annet hvem de skal bo fast hos. I vurderingen om hvor stor vekt det skal legges på barnets mening må det bli tatt hensyn til barnets alder, modenhetsnivå samt forståelse av situasjonen. Fra barnet er 12 år skal det legges stor vekt på hva han eller hun mener.

Foreldreansvar

De eller den som har foreldreansvaret skal etter barneloven § 30 ha omsorg og omtanke for barnet, og ta avgjørelser om barnets personlige forhold ut fra dets interesser og behov. Man kan si at foreldreansvaret har to hovedkomponenter – en omsorgsplikt og en bestemmelsesplikt. Foreldreansvaret gir foreldrene rettigheter som skal utøves med barnas beste for øye.

Foreldre som er gift har automatisk felles foreldreansvar, dette gjelder også ved en eventuell skilsmisse. Samboere får felles foreldreansvar for felles barn. Dette gjelder for barn født etter 1. januar 2006. Før denne datoen måtte ugifte foreldre sende melding til folkeregisteret om at de skulle ha felles foreldreansvar. Har de ikke sendt slik melding, har mor foreldreansvaret alene. Også når foreldrene ikke er gift eller er samboere er det i utgangspunktet mor som har foreldreretten alene. Foreldrene kan gjøre egne avtaler om foreldreansvar.

Daglig omsorg/fast bosted

Den av foreldrene som har den daglige omsorgen for barnet er den som barnet bor fast hos. Har barnet fast bosted hos begge foreldrene har begge daglig omsorg. Det vanlige er at barnet bor fast hos en av foreldrene. Denne kan da ta de fleste avgjørelser på vegne av barnets dagligliv, også viktige avgjørelser som om barnet skal gå i barnehage og hvor i landet barnet skal bo. I store avgjørelser i barnets liv som ikke gjelder dagliglivet, har foreldrene beslutningsmyndigheten sammen i kraft av det felles foreldreansvar. Foreldrene må etter dette bli enige om barnet skal flytte til utlandet, vergemålet, valg av type skole, religion, navnespørsmål, samtykke til adopsjon og utstedelse av pass.

Flytting med barnet

Når barnet bor fast hos den ene forelderen kan denne i utgangspunktet bestemme hvor i landet barnet skal bo. Flytting i Norge kan likevel bli avgjørende i en barnefordelingssak om den ene forelderen blir boende i barnets nærmiljø.

Når begge foreldrene har foreldreansvar kan den ene forelderen ikke flytte til utlandet med barnet uten den andres samtykke. Blir barnet tatt med til utlandet uten at begge foreldrene samtykker, eller barnet blir holdt igjen lenger enn avtalt, kan det være straffbart og i strid med barnebortføringsloven.

Utenlandsreiser med barnet

Den eller de som har foreldreansvaret for barnet kan ta han eller henne med seg på kortere ferieopphold i utlandet. Er det fare for at barnet ikke blir tatt med tilbake til Norge kan retten pålegge utreiseforbud, inndra barnets pass og lignende tiltak.

Samværsrett

Det er alminnelig antatt at det i de aller fleste tilfeller vil være til det beste for barnet å ha kontakt med begge sine biologiske foreldre. Dette hensynet kommer blant annet til uttrykk i barnelovens §§ 42 og 43 som gir barnet og den forelderen som ikke bor fast med barnet en gjensidig rett til samvær.

Foreldrene kan i utgangspunktet selv bli enige om omfanget av samværet, og hvordan dette skal gjennomføres. Etter loven skal man særlig ta hensyn til best mulig samlet foreldrekontakt, hvor gammelt barnet er, barnets tilknytning til nærmiljøet, reiseavstanden mellom foreldrene og barnets beste generelt. For å sikre forutsigbarhet og kontinuitet i samværsordningen er det viktig at partene har en fast avtale om samvær. Foreldrene har et gjensidig ansvar for å lojalt oppfylle samværsavtalen.

Det er først i de tilfeller foreldrene ikke klarer å komme til enighet at det blir aktuelt å ta saken inn for domstolene.

Samværssabotasje

Selv om begge parter plikter å følge opp samværsavtalen er det ikke alltid dette skjer i praksis. I utgangspunktet er den eneste grunnen til at samvær ikke skal gjennomføres at det er "umulig". Dette vil typisk være når barnet er sykt, eller det vil være en for stor psykisk belastning for barnet å gjennomføre samværet. Blir samvær ikke gjennomført etter samværsavtale, dom eller rettsforlik kan den som har rett på samvær kreve at avtalen blir tvangsgjennomført ved bruk av bøter.

Samvær under tilsyn

I avtale eller dom kan det settes vilkår om tilsyn for gjennomføringen av samværsretten. Samvær under tilsyn innebærer at en annen person er til stede under samværet, fordi det på grunn av samværsforelderens personlige egenskaper ikke er ønskelig at han eller hun er alene med barnet. Tilsyn kan også være aktuelt i en overgangsperiode hvis barnet ikke kjenner samværsforelderen godt nok til at samvær kan gjennomføres alene.

Når samvær under tilsyn følger av avtale, må man finne en person som er villig til å påta seg oppdraget. Retten har ikke myndighet til å pålegge for eksempel sosial- eller barnevernskontoret å sette av ressurser til dette. Følgen kan i verste fall bli at samværet ikke kan gjennomføres.

Er samvær under tilsyn fastsatt ved dom skal Bufetat oppnevne tilsynsperson. Samvær er da begrenset til 16 timer i året.

Reisekostnader ved samvær

Ved gjennomføring av samvær når foreldrene bor langt fra hverandre, er utgangspunktet at reisekostnadene skal deles forholdsmessig utfra foreldrenes inntekter. Retten kan fastsette en annen fordeling, dersom særlige grunner taler for det. En sak om reisekostnader kan reises for domstolene, eller for Fylkesmannen dersom barnet er over 15 år.

Underholdsplikt og barnebidrag

Etter barneloven § 66 plikter foreldrene å forsørge barna sine økonomisk. Underholdsplikten varer til barnet er 18 år, i noen tilfeller lenger, for eksempel viss barnet fullfører videregående skole når han eller hun er 19 år.

Når barnet bor fast hos en av foreldrene følger det av barneloven § 67 at den andre forelderen plikter å betale løpende bidrag til barnet.

Etter rundskriv av 10.01.02 gjelder underholdsplikten "forbruksutgifter, boutgifter og utgifter til barnetilsyn". Barnebidraget skal altså omfatte løpende utgifter knyttet til den daglige omsorgen av barnet, typisk utgifter til mat, klær, hygiene, bosted og transport. Den forelderen som har samvær og betaler barnebidrag har bare ansvar for å dekke de løpende utgifter under samværstiden. Den som har den daglige omsorgen for barnet har likevel ansvar for å kjøpe klær som barnet skal ha med til den forelderen som har samvær. Dette forutsetter imidlertid at klærne blir sendt tilbake etter avtale mellom foreldrene. Av § 67 andre ledd følger det at foreldrene i tillegg til barnebidraget kan pålegges særtilskudd for rimelige og nødvendige engangsutlegg som ikke går under det løpende fostringstilskuddet. Dette vil i følge lovens forarbeider typisk være utgifter til konfirmasjon, briller eller tannregulering.

Når det kommer til fritidsaktiviteter vil dette falle utenfor hva som omfattes av andre ledd ettersom det ikke er en engangsytelse og det strengt tatt ikke er nødvendig. Utgifter til fritidsaktiviteter vil slik være utgifter som ligger i grenseland mellom hva som omfattes av barnebidraget og hva som må dekkes særskilt etter avtale mellom foreldrene.

I St.mld.nr 19 (2006-2007) uttales det: "Tilsvarende bør ikke utgifter til spesielt utstyrskrevende fritidsaktiviteter tas inn i sjablonen for forbruksutgifter. Bakgrunnen for dette er at utgifter til lek og fritid, inkludert nøkterne og rimelige utgifter til sportsaktiviteter, allerede inngår i forbruksutgiftene.."

Hvilke fritidsaktiviteter som omfattes av barnebidraget må avgjøres ved en konkret vurdering av den enkelte aktivitet. Det er imidlertid klart at kostbare og utstyrskrevende aktiviteter faller utenfor. Skal foreldrene være forpliktet til å dekke utgifter til slike aktiviteter må det bygge på avtale mellom dem. Aktiviteter som derimot må være omfattet vil typisk være fotball, håndball, kor og speider, da disse aktivitetene er allment tilgjengelige, koster lite og krever relativt lite utstyr.

Foreldrene kan selv fastsette en avtale om barnebidrag mellom seg, eller det lokale NAV-kontoret kan fastsette det for en. Barnebidraget blir da fastsatt ut fra foreldrenes økonomi og antall samværstimer. Når man lar NAV utregne barnebidraget påløper en gebyr som må dekkes av foreldrene, i juni 2012 pålydende 860 NOK.

Mekling og søksmål

Har man barn under 16 år sammen, må man legge frem meklingsattest for å kunne ta ut søksmål i en sak om barnefordeling. Meklingsattest får man ved å møte til mekling ved et godkjent meklingskontor. Meklingsbevilling kan bli tildelt til fagpersoner tilsatt ved offentlig godkjent familievernkontor, prest i offentlig kirkelig stilling eller prest eller forstander i registrert trossamfunn eller fagperson tilsatt i offentlig helse- og sosialinstans mv.

Før saken kommer for retten vil det vanligvis bli oppnevnt en sakkyndig for å vurdere hvilken løsning som er til den beste for barnet. I denne vurderingen blir det lagt vekt på en rekke faktorer. Ikke alle momenter er like relevante i alle saker.

De sentrale momentene i vurderingen vil ofte være:

  1. Best mulig samlet foreldrekontakt: I denne sammenheng vil det være av betydning hvem av foreldrene som viser best samarbeidsvilje og legger til rette for at barnet skal ha god kontakt med den andre forelderen
  2. Status Quo: Hvilket omsorgsalternativ sikrer dagens situasjon opprettholdes med tanke på omsorgssituasjon, skole, omgangskrets, øvrig familie osv.
  3. Nettverk: Hvilket nettverk av venner og familie er det rundt foreldrene? Det er viktig for et barns oppvekstmiljø at det er andre trygge voksenpersoner han eller hun kan forholde seg til
  4. Personlige egenskaper: Evne til å samarbeide og skåne barnet fra en eventuell konflikt mellom foreldrene, omsorg, empati, tålmodighet.
  5. Tilknytning: Hvem er barnet mest knyttet til?
  6. Barnas egne meninger: Hva vil barnet? Hvilken betydning som tillegges barnets mening avgjøres ut fra alder og modenhetsnivå
  7. Søskenkontakt: Det er viktig at det legges til rette for god kontakt mellom søsken, om det mulig er det best for søsken å vokse opp sammen
  8. Jobb, arbeidstider: Det er viktig at foreldrene har tid til å være sammen med barna

Domstolen legger seg i de aller fleste tilfeller nært opp til den sakkyndiges vurderinger og konklusjon. Det er derfor viktig å være imøtekommende og samarbeidsvillig i forhold til den sakkyndige.

Om oss | Vilkår/forbehold | Kontakt