Av barneloven § 41 følger det at foreldrene som hovedregel kan reise på kortere reiser til utlandet uten samtykke av den andre foreldren når foreldrene har delt foreldreansvar. Dersom kun en av foreldrene har foreldreansvaret, kan denne foreldren reise på "kortere" reise til utlandet uten samtykke fra den andre. Retten til å reise til utlandet gjelder også den barnet ikke bor fast hos. Det antas at kortere reise i lovens forstand innebærer reise på inntil 4 uker.

For den samværsberetigede foreldren vil dessuten retten til utreise være begrenset av hvor langvarig samvær denne foreldren har rett til å ha med barnet. For bostedsforeldren vil reise til utlandet være begrenset av det samvær den andre foreldren har krav på.

Dersom den andre foreldren har grunn til å tro at barnet vil bli bortført, kan man reise sak for domstolene med krav om utreiseforbud. Utreiseforbudet kan gjelde for den konkrete reisen, eller reise til utlandet generelt sett.

Dersom en forelder ikke har del i foreldreansvaret, må den andre foreldren samtykke til reise til utlandet. Dersom den andre foreldren ikke samtykker til utreise, kan det reises sak for domstolene med krav om samtykke til utreise. Retten kan samtykke dersom det er åpenbart at barnet vil komme tilbake.

Barnebortføring er straffbart etter straffeloven § 216. Av bestemmelsens første ledd følger det at "Med fengsel inntil 3 år straffes den som bevirker eller medvirker til at en umyndig ulovlig unndras eller holdes unndratt fra sine foreldres eller andre vedkommendes omsorg. På samme måte straffes den som tar en umyndig ut av landet eller holder tilbake en umyndig i utlandet og ved det ulovlig unndrar eller medvirker til å unndra den umyndige fra noen som har foreldreansvar eller som har omsorgen etter barnevernloven."

Bortføring til et land som er tilsluttet Haagkonvensjonen

Etter Haagkonvensjonen om barnebortføring artikkel 8 kan en person som mener at ens barn er bortført søke til sentralmyndighetene i landet barnet er bortført til om å få levert barnet tilbake. I Norge gjøres dette ved søknad til Justisdepartementet. Finner departementet det sannsynlig barnet oppholder seg i en annen konvensjonsstat skal departemen uten opphold sende søknadene til vedkommende stat.

Etter artikkel 10 er sentralmyndighetene i det landet barnet befinner seg forpliktet til å treffe tiltak som er egnet til å få barnet levert tilbake frivillig. Sentralmyndighetene sender så søknaden til den myndighet som skal avgjøre spørsmålet om tilbakelevering, typisk en domstol i første instans.

Bortføring til et land som er tilsluttet Europarådkonvensjonen

Etter Europarådkonvensjonen Art. 4 kan enhver som har oppnådd en rettskraftig avgjørelse om foreldreansvar i et konvensjonsland søke om å få denne oppfylt i en annen konvensjonstat. Dette betyr at når barnet ditt er bortført til en annen konvensjonsstat kan du få hjelp av Justisdepartementet til å få tilbakeført barnet.

Justisdepartementet sender over søknaden til det aktuelle landet, der myndighetene sender det videre til en domstol for prøving. Domstolen tar stilling til om avgjørelsen kan fullbyrdes, samt de underliggende forhold som hvor det er til det beste for barnet å oppholde seg.

Alle landene som er tilsluttet Europarådkonvensjonen er også tilsluttet Haagkonvensjonen, men det er da denne sistnevnte fremgangsmåte (kontakt gjennom Justisdepartementet) som skal nyttes.

Er et barn bortført fra Norge til et land som ikke er tilsluttet hverken Haagkonvensjonen eller Europarådkonvensjonen er den beste måten å få barnet tilbake på å forsøke å inngå en avtale med den som ulovlig har tatt med seg barnet til utlandet.

Lar det seg ikke gjøre å komme til en løsning med den som har bortført barnet, er alternativet å gå til sak i det landet det oppholder seg. Dette er en prosess som ofte vil bli både tidkrevende og dyr. Den norske ambassaden kan hjelpe deg med å komme i kontakt med en lokal advokat i landet barnet oppholder seg, men kan ikke forsøke å påvirke saken.

Haagkonvensjonen
‍
Av barnebortføringsloven § 11 følger det at når et barn er bortført til Norge fra et land som er tilsluttet Haag-konvensjonen, skal det levers tilbake straks.

Av § 12 følger det at tilbakeføring kan likevel være utelukket når:

- det er mer enn 1 år siden bortføringen fant sted og barnet har funnet seg til rette på det nye bostedet
‍
- det er an alvorlig risiko for at det vil påføre barnet store psykiske belastninger å bli tilbakeført
‍
- barnet motsetter seg tilbakeføring og har nådd en alder og modenhetsnivå som gjør det naturlig å legge vekt på dets meninger
‍
- det ikke er forenelig med grunnleggende menneskerettighetsprinsipper



Europarådkonvensjonen
‍
Av barnebortføringsloven § 6 følger det at når det foreligger en avgjørelse om foreldreansvar eller samværsrett fra et land som er tilsluttet Europarådkonvensjonen gjelder den også her i landet. Tilsvarende kan en slik avgjørelse fullbyrdes her om det foreligger fullbyrdelseshjemmel i landet den ble avsagt.

Etter § 7 gjelder regelen imidlertid ikke dersom:

- det vil være klart uforenelig med grunnleggende prinsipper i norsk rett
‍
- avgjørelsen åpenbart ikke er i tråd med hva som er til barnets beste
‍
- barnet på det tidspunkt sak blir reist har statsborger eller har bosted her uten å ha samme tilknytning til det land han eller hun ble bortført fra
‍
- barnet etter loven i det land det er statsborger eller har bosted har rett til å bestemme bosted selv

Ved bortføring til Norge fra land som ikke er tiltrådt Haagkonvensjonen eller Europarådkonvensjonen gjelder alminnelige regler om barnefordeling. Det er etter dette to måter å løse problemet på: Enten kan man søke å komme til en minnelig løsning, eller reise sak ved en norsk domstol.

Bistand ved utenlandsk domstol
‍
Av Haagkonvensjonen art 26 følger det at rettshjelp til bistand ved utenlandsk domstol eller forvaltningsorgan primært skal dekkes av det land barnet er bortført til. Justisdepartementet kan formidle slik søknad til det aktuelle lands sentralstyremyndighet. Det er imidlertid mange land som ved ratifikasjon av Haagkonvensjonen tok forbehold om dekning av denne typen utgifter. Hvem som har tatt slikt forbehold får man opplyst av Justisdepartementet. Selv om en stat har tatt forbehold om å dekke denne typen utgifter må man først søke til det aktuelle landet før det blir aktuelt med støtte fra norske myndigheter.

Får man avslag på søknad om støtte i landet barnet oppholder seg, eller det er klart at man faller utenfor støtteordningen kan man søke Fylkesmannen om økonomisk støtte. Det samme gjelder når det er grunn til å tro at behandlingen av søknaden i landet barnet oppholder seg vil ta uforholdsmessig lang tid.

Utgifter til utenlandsk advokat

Av rettshjelploven § 12 følger det at den som har for barn ulovlig fra Norge kan innvilges fritt rettsråd til bistand ved utenlandsk domstol eller forvaltningsorgan. Vilkårene er at det har skjedd en barnebortføring etter Haagkonvensjonen og at vilkårene at søker fyller de nærmere fastsatte økonomiske grensene.

Utgifter til norsk advokat

Justisdepartementet skal bistå med kommunikasjon og informasjon. Det kan likevel være behov for å engasjere en norsk advokat når et barn er bortført til utlandet. Når et barn er bortført til et land til har ratifisert Haagkonvensjonen kan man i enkelte tilfeller få bistand av norsk advokat. Dette blir gjort med hjemmel i retthjelpsloven § 11 tredje ledd. Slik advokatbistand vil typisk være aktuelt når saken er særlig omfattende, komplisert eller fastlåst.