Den eller de som har foreldreansvaret for barnet kan ta han eller henne med seg på kortere ferieopphold i utlandet. Er det fare for at barnet ikke blir tatt med tilbake til Norge kan retten pålegge utreiseforbud, inndra barnets pass og lignende tiltak.

Det er alminnelig antatt at det i de aller fleste tilfeller vil være til det beste for barnet å ha kontakt med begge sine biologiske foreldre. Dette hensynet kommer blant annet til uttrykk i barnelovens §§ 42 og 43 som gir barnet og den forelderen som ikke bor fast med barnet en gjensidig rett til samvær.

Foreldrene kan i utgangspunktet selv bli enige om omfanget av samværet, og hvordan dette skal gjennomføres. Etter loven skal man særlig ta hensyn til best mulig samlet foreldrekontakt, hvor gammelt barnet er, barnets tilknytning til nærmiljøet, reiseavstanden mellom foreldrene og barnets beste generelt. For å sikre forutsigbarhet og kontinuitet i samværsordningen er det viktig at partene har en fast avtale om samvær. Foreldrene har et gjensidig ansvar for å lojalt oppfylle samværsavtalen.

Det er først i de tilfeller foreldrene ikke klarer å komme til enighet at det blir aktuelt å ta saken inn for domstolene.

Selv om begge parter plikter å følge opp samværsavtalen er det ikke alltid dette skjer i praksis. I utgangspunktet er den eneste grunnen til at samvær ikke skal gjennomføres at det er "umulig". Dette vil typisk være når barnet er sykt, eller det vil være en for stor psykisk belastning for barnet å gjennomføre samværet. Blir samvær ikke gjennomført etter samværsavtale, dom eller rettsforlik kan den som har rett på samvær kreve at avtalen blir tvangsgjennomført ved bruk av bøter.

I avtale eller dom kan det settes vilkår om tilsyn for gjennomføringen av samværsretten. Samvær under tilsyn innebærer at en annen person er til stede under samværet, fordi det på grunn av samværsforelderens personlige egenskaper ikke er ønskelig at han eller hun er alene med barnet. Tilsyn kan også være aktuelt i en overgangsperiode hvis barnet ikke kjenner samværsforelderen godt nok til at samvær kan gjennomføres alene.

Når samvær under tilsyn følger av avtale, må man finne en person som er villig til å påta seg oppdraget. Retten har ikke myndighet til å pålegge for eksempel sosial- eller barnevernskontoret å sette av ressurser til dette. Følgen kan i verste fall bli at samværet ikke kan gjennomføres.

Er samvær under tilsyn fastsatt ved dom skal Bufetat oppnevne tilsynsperson. Samvær er da begrenset til 16 timer i året.
‍

Ved gjennomføring av samvær når foreldrene bor langt fra hverandre, er utgangspunktet at reisekostnadene skal deles forholdsmessig utfra foreldrenes inntekter. Retten kan fastsette en annen fordeling, dersom særlige grunner taler for det. En sak om reisekostnader kan reises for domstolene, eller for Fylkesmannen dersom barnet er over 15 år.

Etter barneloven § 66 plikter foreldrene å forsørge barna sine økonomisk. Underholdsplikten varer til barnet er 18 år, i noen tilfeller lenger, for eksempel viss barnet fullfører videregående skole når han eller hun er 19 år.

Når barnet bor fast hos en av foreldrene følger det av barneloven § 67 at den andre forelderen plikter å betale løpende bidrag til barnet.

Etter rundskriv av 10.01.02 gjelder underholdsplikten "forbruksutgifter, boutgifter og utgifter til barnetilsyn". Barnebidraget skal altså omfatte løpende utgifter knyttet til den daglige omsorgen av barnet, typisk utgifter til mat, klær, hygiene, bosted og transport. Den forelderen som har samvær og betaler barnebidrag har bare ansvar for å dekke de løpende utgifter under samværstiden. Den som har den daglige omsorgen for barnet har likevel ansvar for å kjøpe klær som barnet skal ha med til den forelderen som har samvær. Dette forutsetter imidlertid at klærne blir sendt tilbake etter avtale mellom foreldrene. Av § 67 andre ledd følger det at foreldrene i tillegg til barnebidraget kan pålegges særtilskudd for rimelige og nødvendige engangsutlegg som ikke går under det løpende fostringstilskuddet. Dette vil i følge lovens forarbeider typisk være utgifter til konfirmasjon, briller eller tannregulering.

Når det kommer til fritidsaktiviteter vil dette falle utenfor hva som omfattes av andre ledd ettersom det ikke er en engangsytelse og det strengt tatt ikke er nødvendig. Utgifter til fritidsaktiviteter vil slik være utgifter som ligger i grenseland mellom hva som omfattes av barnebidraget og hva som må dekkes særskilt etter avtale mellom foreldrene.

I St.mld.nr 19 (2006-2007) uttales det: "Tilsvarende bør ikke utgifter til spesielt utstyrskrevende fritidsaktiviteter tas inn i sjablonen for forbruksutgifter. Bakgrunnen for dette er at utgifter til lek og fritid, inkludert nøkterne og rimelige utgifter til sportsaktiviteter, allerede inngår i forbruksutgiftene.."

Hvilke fritidsaktiviteter som omfattes av barnebidraget må avgjøres ved en konkret vurdering av den enkelte aktivitet. Det er imidlertid klart at kostbare og utstyrskrevende aktiviteter faller utenfor. Skal foreldrene være forpliktet til å dekke utgifter til slike aktiviteter må det bygge på avtale mellom dem. Aktiviteter som derimot må være omfattet vil typisk være fotball, håndball, kor og speider, da disse aktivitetene er allment tilgjengelige, koster lite og krever relativt lite utstyr.

Foreldrene kan selv fastsette en avtale om barnebidrag mellom seg, eller det lokale NAV-kontoret kan fastsette det for en. Barnebidraget blir da fastsatt ut fra foreldrenes økonomi og antall samværstimer. Når man lar NAV utregne barnebidraget påløper en gebyr som må dekkes av foreldrene, i juni 2012 pålydende 860 NOK.

Har man barn under 16 år sammen, må man legge frem meklingsattest for å kunne ta ut søksmål i en sak om barnefordeling. Meklingsattest får man ved å møte til mekling ved et godkjent meklingskontor. Meklingsbevilling kan bli tildelt til fagpersoner tilsatt ved offentlig godkjent familievernkontor, prest i offentlig kirkelig stilling eller prest eller forstander i registrert trossamfunn eller fagperson tilsatt i offentlig helse- og sosialinstans mv.

Før saken kommer for retten vil det vanligvis bli oppnevnt en sakkyndig for å vurdere hvilken løsning som er til den beste for barnet. I denne vurderingen blir det lagt vekt på en rekke faktorer. Ikke alle momenter er like relevante i alle saker.

De sentrale momentene i vurderingen vil ofte være:

1. Best mulig samlet foreldrekontakt: I denne sammenheng vil det være av betydning hvem av foreldrene som viser best samarbeidsvilje og legger til rette for at barnet skal ha god kontakt med den andre forelderen

2. Status Quo: Hvilket omsorgsalternativ sikrer dagens situasjon opprettholdes med tanke på omsorgssituasjon, skole, omgangskrets, øvrig familie osv.

3. Nettverk: Hvilket nettverk av venner og familie er det rundt foreldrene? Det er viktig for et barns oppvekstmiljø at det er andre trygge voksenpersoner han eller hun kan forholde seg til

4. Personlige egenskaper: Evne til å samarbeide og skåne barnet fra en eventuell konflikt mellom foreldrene, omsorg, empati, tålmodighet.

5. Tilknytning: Hvem er barnet mest knyttet til?

6. Barnas egne meninger: Hva vil barnet? Hvilken betydning som tillegges barnets mening avgjøres ut fra alder og modenhetsnivå.

7. Søskenkontakt: Det er viktig at det legges til rette for god kontakt mellom søsken, om det mulig er det best for søsken å vokse opp sammen.

8. Jobb, arbeidstider: Det er viktig at foreldrene har tid til å være sammen med barna

Domstolen legger seg i de aller fleste tilfeller nært opp til den sakkyndiges vurderinger og konklusjon. Det er derfor viktig å være imøtekommende og samarbeidsvillig i forhold til den sakkyndige.