Flyktningrett er den delen av internasjonal rett som omhandler flyktningers rettigheter og krav på beskyttelse. FNs flyktningkonvensjon av 1951 samt Tilleggsprotokollen av 1967 er de viktigeste rettskildene i flyktningretten.

En flyktning er i flyktningkonvensjonen artikkel 1A(2) definert som:

"[...] enhver person som [...] på grunn av at han har en velgrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, befinner seg utenfor det land han er borger av, og er ute av stand til, eller, på grunn av slik frykt, er uvillig til å påberope seg dette lands beskyttelse; eller som er statsløs og på grunn av slike begivenheter befinner seg utenfor det land hvor han har sin vanlige bopel, og som er ute av stand til eller, på grunn av slik frykt, er uvillig til å vende tilbake dit."

Av utlendingsloven § 28 følger det at når man etter flyktningkonvensjonen er å betrakte som flytning har man rett på opphold i Norge.

Av utlendingsloven § 38 følger det at selv om man ikke er flyktning kan det gis opphold viss sterke menneskelige hensyn tilsier det eller utlendingen har særlig tilknytning til riket.

For å avgjøre om det foreligger sterke menneskelige hensyn skal det foretas en totalvurdering av saken. Det kan blant annet legges vekt på om:

- utlendingen er enslig mindreårig uten forsvarlig omsorg ved retur
- det foreligger tvingende helsemessige forhold som gjør at utlendingen har behov for opphold i riket
- det foreligger sosiale eller humanitære forhold ved retursituasjonen som gir grunnlag for å innvilge oppholdstillatelse, eller
-- utlendingen har vært offer for menneskehandel.

I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Barn kan gis oppholdstillatelse etter første ledd selv om situasjonen ikke har et slikt alvor at det ville blitt innvilget oppholdstillatelse til en voksen.

Ved vurderingen av om tillatelse skal gis, kan det legges vekt på innvandringsregulerende hensyn, herunder:

-mulige konsekvenser for omfanget av søknader på liknende grunnlag,
-de samfunnsmessige konsekvensene,
-hensynet til kontroll, og
-hensynet til respekt for lovens øvrige regler.

Hvis UDI avslår søknaden din, har du rett til å klage på vedtaket. Det er UDI som behandler klagen din i første omgang. UDI vurderer da saken din på nytt. Hvis UDI ikke endrer vedtaket, blir klagen sendt til Utlendingsnemnda (UNE) for behandling.

Hvis du ønsker å klage på vedtaket, sørger UDI for at du får en advokat som kan hjelpe deg med dette. Advokaten skal være et bindeledd mellom deg og myndighetene. Advokaten skal for eksempel passe på at tidsfristene overholdes og at klagesaken din blir behandlet på riktig måte. Det er norske myndigheter som betaler for advokathjelpen du har krav på.

Familiegjenforening er at et familiemedlem i utlandet får komme til Norge for å bo sammen med ett eller flere familiemedlemmer som allerede bor her eller skal bosette seg her.

Tillatelse til familiegjenforening gis først og fremst til nære familiemedlemmer som:

- Ektefelle, registrerte partnere likestilles med ektefeller
- Samboere gjennom to år
- Barn under 18 år
‍
Også enkelte andre familiemedlemmer kan i bestemte tilfeller få opphold i Norge:

- Samboere som har eller venter barn sammen, selv om de ikke har vært samboere i over to år
- Enslig mor eller far over 60 år uten noen av sine nærmeste i hjemlandet
- Barn over 18 år med spesielle omsorgsbehov eller uten omsorgspersoner i hjemlandet
- Helsøsken under 18 år uten foreldre eller omsorgspersoner i hjemlandet
- Andre familiemedlemmer, når sterke menneskelige hensyn tilsier det

Søknad om familiegjenforening skal som regel fremmes fra søkers hjemland, og av søker personlig. Ambassaden vil videresende en slik søknad til Utlendingsdirektoratet (UDI) for behandling. Behandlingstiden er opp til seks måneder. Det er ikke anledning til å søke om familiegjenforening fra Norge dersom søker har kommet til Norge på besøksvisum eller nasjonalt visum. Utlendinger som under slike vilkår gifter seg i Norge og ønsker å bosette seg i Norge sammen med sin ektefelle, må returnere til hjemlandet og derfra fremme søknad om familiegjenforening.

Etter utll. § 23 kan det gis arbeidstillatelse i Norge når følgende vilkår er innfridd:

1. Søkeren er fylt 18 år.

2. Lønns- og arbeidsvilkår er ikke dårligere enn etter gjeldende tariffavtale eller regulativ for bransjen. Dersom slik tariffavtale eller regulativ ikke foreligger, skal lønns- og arbeidsvilkår ikke være dårligere enn det som er normalt for vedkommende sted og yrke.

3. Søkeren omfattes av en kvote fastsatt av departementet eller stillingen kan ikke besettes av innenlandsk arbeidskraft eller arbeidskraft fra EØS- eller EFTA-området. Unntak gjelder dersom utlendingen i medhold av internasjonale avtaler som Norge er bundet av, har rett til oppholdstillatelse for å utføre arbeid. Unntak gjelder også for utenlandske sjøfolk som arbeider om bord på utenlandsk registrert skip.

4. Det foreligger et konkret tilbud om arbeid. Arbeidstilbudet skal som hovedregel gjelde heltidsarbeid for én arbeidsgiver, men unntak kan gjøres etter en konkret vurdering av stillingens art.

Av utll. § 66 følger det at en utlending uten oppholdstillatelse kan utvises i følgende situasjoner:

- når utlendingen grovt eller gjentatte ganger har overtrådt en eller flere bestemmelser i loven her, forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter loven, eller unndrar seg gjennomføringen av et vedtak som innebærer at vedkommende skal forlate riket,
- når utlendingen for mindre enn fem år siden i utlandet har sonet eller er ilagt straff for et forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder. Tilsvarende gjelder ved en ilagt særreaksjon som følge av et straffbart forhold som nevnt,
- når utlendingen her i riket er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder, eller flere ganger i løpet av de siste tre årene er ilagt fengselsstraff,
- når en administrativ myndighet i et Schengenland har truffet en endelig avgjørelse om bortvisning eller utvisning av utlendingen på grunn av manglende overholdelse av landets bestemmelser om utlendingers innreise eller opphold,
- når utlendingen har overtrådt straffeloven §§ 147 a eller 147 b, eller har gitt trygt tilholdssted til noen som utlendingen kjenner til at har begått en slik forbrytelse, eller
- når grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig.
- Med mindre det vil være et uforholdsmessig tiltak, jf. § 70, skal en utlending uten oppholdstillatelse utvises når utlendingen ikke har overholdt plikten til å forlate riket innen utreisefristen gitt i avslag på søknad om oppholdstillatelse eller asyl.

Av utll. § 67 følger det at en utlending som har midlertidig oppholdstillatelse kan utvises:

- når utlendingen for mindre enn fem år siden i utlandet har sonet eller er ilagt straff for et forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i mer enn ett år. Tilsvarende gjelder ved en ilagt særreaksjon som følge av et straffbart forhold som nevnt,
- når utlendingen for mindre enn ett år siden her i riket har sonet eller er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som kan føre til fengselsstraff i mer enn ett år,
- når utlendingen har sonet eller er ilagt straff eller særreaksjon for brudd på straffeloven §§ 228 første ledd, 237, 342 første ledd bokstav b eller c, 352 a, 384 eller 385,
- når utlendingen har overtrådt straffeloven §§ 147 a eller 147 b, eller har gitt trygt tilholdssted til noen som utlendingen kjenner til at har begått en slik forbrytelse, eller
- når grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig.

Av utll. § 68 følger det at en utlending som har permanent oppholdstillatelse kan utvises:

- når utlendingen for mindre enn fem år siden i utlandet har sonet eller er ilagt straff for et forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i to år eller mer. Tilsvarende gjelder ved en ilagt særreaksjon som følge av et straffbart forhold som nevnt,
- når utlendingen for mindre enn ett år siden her i riket har sonet eller er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som kan føre til fengselsstraff i to år eller mer,
- når utlendingen har overtrådt straffeloven §§ 147 a eller 147 b, eller har gitt trygt tilholdssted til noen som utlendingen kjenner til at har begått en slik forbrytelse, eller
- når grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig.

Har man gyldig oppholdstillatelse i Norge, kan man søke om norsk statsborgerskap. For å få godkjent søknad om statsborgerskap må man:

1. Være over 12 år. Dette gjelder imidlertid ikke den statsløse barn som det søkes statsborgerskap samtidig med mor eller far, eller når mor eller far som tidligere har fått norsk statsborgerskap.

2. Ha dokumentert eller klarlagt sin identitet. Det er som hovedregel et krav om gyldig pass når Utlendingsdirektoratet (UDI) avgjør søknaden din.

3. Være bosatt i Norge og ha til hensikt fortsatt å bo her

4. Fylle vilkårene for permanent oppholdstillatelse eller har bosettingstillatelse etter gammel utlendingslov. Enkelte unntak følger under.

5. Ha til sammen syv års opphold i landet de siste ti årene med tillatelser, hver gitt for minst ett år (se unntak nedenfor).

6. Ha gjennomført 300 timer norskopplæring eller ha dokumentert tilstrekkelige kunnskaper i norsk eller samisk (NB: Gjelder søknader som fremmes etter 1. september 2008 og personer mellom 18 og 55 år).

7. Ikke være straffedømt eller dømt til tvungent psykisk helsevern eller tvungen psykisk omsorg (vandelskravet)

8 .Være løst fra ditt opprinnelige statsborgerskap (hvis det ikke automatisk opphører når du blir norsk)

Husk at du må ha en gyldig tillatelse mens søknaden om statsborgerskap blir behandlet. En tillatelse er ikke gyldig fordi du har søkt om statsborgerskap. Du må derfor søke om å få tillatelsen fornyet senest én måned før tillatelsen utløper.

Unntak fra oppholdskravet:

- Hvis du kom til Norge før du fylte 18 år, må du ha bodd her til sammen fem år i løpet av de siste syv årene.
- Hvis du er gift, registrert partner eller samboer med norsk borger, må tiden du har bodd i Norge og tiden dere har vært gift, registrerte partnere eller samboere totalt være minst syv år. Du må ha bodd i Norge til sammen minst tre år i løpet av de siste ti årene. Det er et vilkår at dere fremdeles er gift, registrerte partnere eller samboere og bor sammen på vedtakstidspunktet. Les mer om beregning av oppholdstid ved ekte-/partner-/samboerskap.
- Hvis du er nordisk borger eller har vært norsk borger tidligere, er det tilstrekkelig at du har bodd i landet de siste to år for å få norsk statsborgerskap. Om statsborgerskap på grunnlag av melding, se under "Hvem kan bli norsk statsborger ved melding?"
- Hvis du er statsløs og over 18 år, må du ha bodd de siste tre årene i Norge. For barn gjelder bare kravet om permanent oppholdstillatelse; har barnet bosettingstillatelse etter den gamle utlendingsloven er det tilstrekkelig.
- Barn som får norsk statsborgerskap som biperson. Se nærmere under "Statsborgerskap ved søknad".
- Om beregning av oppholdstid gjelder det som er sagt ovenfor.
‍
Unntak fra kravet om permanent oppholdstillatelse

- Hvis du er nordisk borger.
- Hvis du har oppholdsrett etter EØS- avtalen eller EFTA- konvensjonen, må ha oppholdt deg i Norge de siste tre årene med oppholdsrett etter EØS-regelverket. Opphold med tillatelse gitt for fem år og opphold med oppholdsrett blir lagt sammen.
- Hvis du har vært tidligere norsk borger.
- Barn som får norsk statsborgerskap som biperson. Se nærmere under "Statsborgerskap ved søknad".

Hvis du er straffet, bøtelagt eller dømt til tvungent psykisk helsevern eller tvungen psykisk omsorg, kan det føre til at søknaden blir avslått, og du har ikke rett til norsk statsborgerskap før etter en viss tid (karenstid). Hvor lang karenstiden blir, avhenger av hvor alvorlig straffen er og botens størrelse. Blir du siktet eller er du under etterforskning for straffbare forhold, blir behandlingen av søknaden din stanset. Når straffesaken er avgjort, må du selv sørge for at behandlingen av søknaden din gjenopptas.

Av utll. §9 følger det at alle utlendinger i utgangspunkt må ha visum for å oppholde seg i Norge, med mindre noe annet er fastsatt i forskrift. Fra denne hovedregelen er det gjort unntak for asylsøkere. De trenger ikke visum for å komme inn i Norge. Det blir ikke utstedt visum for å søke asyl.

Det finnes tre typer visum: Schengenvisum, innreisevisum og visum på humanitært grunnlag.


Schengenvisum
‍
Av Schengenavtalen følger det at kan man med Schengenvisum kan reise i de andre Schengenlandene uten visum fra med enn ett land. Med dette visumet kan man oppholde seg i et land opp til tre måneder i løpet av et halvt år.

Medlemmer i Schengensamarbeidet:
Belgia, Danmark, Estland, Finland, Frankrike, Hellas, Island, Italia, Latvia, Litauen, Luxembourg, Malta, Monaco, Nederland, Norge, Polen, Portugal, Slovakia, Slovenia, Spania, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Tyskland, Ungarn, Østerrike.

Vilkårene for å få utstedt Schengenvisum følger av utll. § 10:
a)utlendingen er i besittelse av et gyldig reisedokument eller dokumenter som tillater grensepassering,
b) utlendingen kan sannsynliggjøre det planlagte formålet med oppholdet og har tilstrekkelige midler til sitt livsopphold, både under oppholdet og til tilbakereise til sitt hjemland eller til transitt til et tredjeland der utlendingen er sikret rett til innreise, eller kan erverve slike midler på lovlig måte,
c) utlendingen er ikke innmeldt i Schengen Informasjonssystem (SIS) med henblikk på nekting av innreise,
d) utlendingen anses ikke som en trussel for Norges eller andre Schengenlands offentlige orden, indre sikkerhet, folkehelse eller deres internasjonale forbindelser, særlig hvis det ikke foreligger noen melding i medlemsstatenes nasjonale dataregistre med henblikk på nekting av innreise på samme grunnlag.


Visum på humanitært grunnlag
‍
Av utll. § 11 følger det at når det er nødvendig av humanitære grunner, nasjonale hensyn eller på grunn av internasjonale forpliktelser, kan visum utstedes for inntil tre måneder selv om vilkårene for Schengenvisum ikke er oppfylt.


Innreisevisum
‍
Av utll. § 12 følger det at en utlending som gis oppholdstillatelse eller som har til hensikt å oppholde seg i riket fram til oppholdstillatelse er gitt, kan gis visum for innreise etter nærmere regler fastsatt av Kongen i forskrift